Østmarka 3.mai - Søndre Krokvann

Den 3. mai fikk jeg endelig kommet meg ut en liten dagstur. Målet var en tur rundt Søndre Krokvann i Østmarka. Jeg pakket sekken med mat og utstyr for en 4 ukers ekspedisjon, satte meg på sykkelen og la lykkelig på vei mot det ukjente. (For sikkerhets skyld: Klikk på bildene for å se en større utgave)

Det første som slo meg var hvor inderlig sår jeg var etter årets første sykkeltur. Hver jæ....a lille dump fikk meg til klynke mandig av smerte. Det neste som slo (hardt) var hvor dårlig trent jeg er. Lårene stivnet, lungene vrengte seg, synet flimret osv. Jeg var nå kommet til Losby - ca 3 km med flatt terreng og flott turvei hjemmefra.

Vel, etter ca 1 mil på sykkel (under de mest intense smerter) var det på tide å begynne å gå. Jeg parkerte sykkelen noen hundre meter fra Røyrivannskoia og begynte vandringen inn mot Søndre Krokvann. Vel framme ved Tappenbegvannet bestemte jeg meg for å gå om Midtre Kytetjern. Jeg fulgte en rødmerket løype langs myr og bekk. Løypa er absolutt er fremkommelig sommerstid. Endelig ble jeg kvitt blodsmaken og kunne begynne å nyte turen. Kløften opp mot Midtre Kytetjern er typisk Østmarka. Frodig, våt, grønn og med en merkelig mystisk stemning. Solen skinte og så langt inne i marka er det ingen andre lyder enn naturens egne (og enkelte utslitte turgåeres hvesing, Østmarka er ganske tøft turterreng for den utrente).

Framme ved Midtre Kytetjern traff jeg to karer som hadde rigget seg til med en ganske så proff leier.

Midtre Kytetjern

De var godt kjent og pekte meg videre til en sti som gikk rett til Søndre Krokvann. Jeg bruker ikke GPS og bryr meg ikke så mye om å se på kartet, så jeg er stadig på vidvanke. Etter igjen å ha fulgt rødmerket sti (stadig mer hissig fordi dette er et naturreservat og JEG VIL IKKE AT DET SKAL VÆRE SPOR ETTER MENNESKER DER) kom jeg til Søndre Krokvann. Dette skal være en av Østmarkas perler og det er det! Jeg gikk langs vannet for å se etter leir- og fiskeplasser og så etter hvert en liten øy med en flott leierplass. Det var bare 5-6 meter fra fastland til øy så jeg bestemte meg for å vasse ut for å ta lunchpausen der. Det var ikke mer enn 40-50 cm dypt med fine stener på bunnen slik at litt enkel vassing ville få meg trygt frem. For å forevige dette for min usedvanlig skadefro familie satte jeg opp kameraet på stativ og tok et bilde av vågestykket. Jeg visste at det var kaldt, jeg visste IKKE at mudderbunnen ikke var fast! Etter å ha begynt overfarten i en relativt god stil fant bunnen det for godt, ganske nøyaktig halveis, å gi ettertrykkelig etter. Jeg sank til brystet i vannet som vel holdt 3 grader og jeg tenkte mer på kvikksand enn mudder der jeg bokstavlig talt forsøkte å holde hodet over vannet. Det som nå virkelig moret meg var at jeg hadde satt igjen kameraet og måtte tilbake for å hente det. Etter disse prøvelsene fant jeg leierplassen jeg hadde sett fra fastlandet. Det viste seg at det var to plasser på den lille øya og jeg valgte den som ikke var synlig fra land. Flott leirplass! Flat grunn, opparbeidet bålplass og fantastisk utsikt. Jeg kom til at det uten tvil var verdt å ofre helsa for å vade over til denne øya. Og ja, jeg kommer til å raste her igjen!

Sett fra fastlandet

Kommentar bør være overflødig.

Leirplassen

Utsikten

Leirplassen II


"Den andre leirplassen"

Ferdig med en to-timers mat- og drikkepause fortsatte jeg turen. Etter først å ha risikert liv og helse for å komme over til fastlandet, gikk jeg videre sørover for å komme rundt Søndre Krokvann. På sørsiden er det ikke oppmerkede stier og terrenget er vanskelig å gå i. Det var mange trær som har veltet og det var relativt ufremkommelig. Det var fantastisk deilig å gå i skog der mennesker ikke har ødelagt! Her føles det faktisk som Østmarka er ekte villmark. Turen rundt Søndre Krokvann er hard, men den er i aller høyeste grad verdt slitet, blodet, tårene og livsfaren du svever i hvis du velger feil rute ned skrentene.

Sør for Søndre Krokvann

På vei hjem igjen traff jeg et hyggelig par som hadde ligget i telt noen dager for å fiske. De hadde gått inn fra Fjell i Enebakk. De hadde ikke fått mye fisk, men som damen sa: "Vi har alltid med grillpølser". Ord min kone burde ta til seg; "Neida, Espen. Vi trenger ikke å ta med middag til lørdag. Da skal vi jo spise fisk!".

Resten av turen gikk på relativt greie stier opp til Tappenbergvannet. Jeg kom til sykkelen sliten, men slett ikke lykkelig. Som guttungen så fint sier det når jeg henter ham i barnehagen: Neeeeiiiii, jeg vil ikke hjem!!!!

Gleder meg til neste tur.